Tekniske spesifikasjoner:

I utstillingen

 

Fra cockpiten

Utvikling
Lockheed-fabrikkene startet utviklingen av flyet i 1953 under ledelse av legendariske Kelly Johnson. Bakgrunnen var et ønske om å konstruere et fly som kunne fly både fortere og høyere enn noe annet fly.

Lockheed lyktes med dette, flyet satte mange rekorder, men manøvreringsegenskapene for et slikt fly var begrenset. Ulykkene ble mange fordi det var svært krevende å fly, og flyet hadde mange tekniske ”barnesykdommer”. Etter hvert ble flyet bedre utviklet, og tilpasset mange forskjellige oppgaver, og ulykkene ble redusert.

USAF tok flyet i bruk i 1958, men bare i et begrenset antall (294). Lockheed vendte seg mot NATO-landene i Europa, og startet en storstilt markedsføringskampanje i ly av den kalde krigen.  Flyet ble brukt som allværsjager, avskjæringsjager, jagerbomber, eller til fotorekognosering, og ble solgt i et stort antall, spesielt til Tyskland (916). Nederland, Belgia, Italia, Spania, Hellas, Norge, Danmark, Japan ble også kjøpere av flyet. Noe land lisens-produserte sine egne fly. Flyet ble dermed den viktigste beskytter av NATOs grenser mot Sovjet og Øst-Europa, som kamp eller rekognoseringsfly.

Totalt ble det bygget 2578 fly, en del av disse ble levert i 2-setersutgave. I Tyskland havarerte 292 fly, noe som ga den navnet ”Widow Maker”. 116 piloter mistet livet. Tapstallene i Norge var lavere, 12 av 45 fly.

 
En Starfighter, 717, er plassert utenfor Flyhistorisk Museum Sola. En annen står inne i utstillingen.

Bruk i Norge
7.august 1963 ankom 13 F 104 Bodø. De ble levert vederlagsfritt med det amerikanske våpenhjelp-programmet. 331-skvadronen mottok til sammen 18 fly hvorav to 2-setere.

Fra 1967 ble flyene ble brukt til avskjæring av russiske overflyginger, noe flyene passet utmerket til. Flyet hadde en enorm stigeevne, og brukte bar 4 minutter og 20 sekund på å nå en høyde på 62.000 ft. I 1980 ble det utført 200 avskjæringer.

Flygingen gikk bra de første årene, men i 1970 inntraff den første alvorlige ulykken. Under et besøk i Danmark styrtet flyet like etter takeoff. Flygeren fikk skutt seg ut, men passasjeren omkom. Året etter fløy 2 F 104 i fjellveggen i Stiegen etter navigasjonsfeil. De to flygerne omkom. Og litt seinere samme år styrtet et fly i Beiarn, men flygeren overlevde.

I 1973 ble også 334-skvadronen utstyrt med 22 canadisk bygde fly, CF 104 D. 3 fly var tosetere. Flyene var malt mørk olivengrønn med grå underside, mens 301-skvadronens fly var sølvfarget. Flyene ble brukt til luft-til-bakke angrep.

I 1982 begynte de nye F 16-flyene å komme på plass. Starfighterens historie var over.

I 2001 ble det startet en venneforening i Bodø med formål å få en norsk Starfighter i lufta igjen, en CF 104 D med regnr 104637. Maskinen er i god teknisk stand, og fikk fly 2017. Men problemer med setet har foreløpig satt flyet på bakken igjen.
Se www.starfighter.no

 
2-seter på Gardermoen.

På Solabesøk 2017