<<tilbake     neste>>

Norsk møbelhistorie
1500-1700

Framskap fra Valdres, tydelig inspirert av Renessansen.

Malt veggskap fra Hallingdal

Kubbestol fra Gudbrandsdalen

Renessansen startet i Italia på begynnelsen av 1400-tallet, og kom til Norge rundt 1550. Stilen hentet elementer fra antikken: romanske buer, søyler og pilastre, tempelgavler, rette linjer, kvadratet.
Stua fikk peis med pipe, plassert i et hjørne, noe som ga plass til nye møbler.
Det viktigste nye møbelet var skapet. Oppfinnelsen av  oppgangssaga kunne produsere tynne fine materialer snekkeren. Skapet ble laget med et fast rammeverk med tapping i hjørnene, dører med rammer og fyllinger, og profilerte lister. Med spesialhøvler kunne snekkeren lage tynne materialer og profilerte listverk.
Det var to hovedtyper skap: framskap og kråskap. Framskapet bestod av en underdel med to eller tre skapdører, og en overdel av hyller. Seinere fikk overdelen skapdører, men det karakteristiske åpne mellomrommet ble som regel beholdt.
Kråskapet hadde en tredelt framside med døren plassert i midten. Under skapet var det av og til en hylle. Det ble hengt opp i hjørnet av stua. Etter hvert fikk det også et underskap slik at hele skapet ble frittstående. Over skapet var det plassert en flat toppgesims med høvlete profiler, festet med nagler.
Den klassiske renessansestolen ble laget for kirker, slott, herregårder og embedsstand. Den hadde et kvadratisk sete med sarg hvor forbeina var tappet inn. Nederst var beina festet til en firkantet ramme. Bakbeina fortsatt rett opp og ble festet sammen med et ryggbrett. I byen var sete og rygg trukket med lær eller fløyel, men på bygda var alt i umalt treverk. Stolen tilhørte byen, og ble ikke vanlig på bygda før på 1800-tallet, produsert av lokale bygdesnekkere.
Etter hvert kunne stolbeina dreies, med kuler og søyler. Stoldreieren ble et eget fag i byen. Sprosseverket ble forenklet til et H-kryss, sprossen mellom forbeina ble flyttet høyere opp.
Bordet fulgte de samme konstruksjonsprinsippene, kraftig sarg med rektangulære rette bein.
En stoltype som hadde plass i bondestua var kubbestolen. En kraftig trestokk ble hult ut og dekket med et løst sete. Rygg og armlener ble fint utformet. Den ble dekorert med utskjæringer eller rosemaling, og hadde et bånd rundt foten. Opprinnelsen kan spores tilbake til  middelalderen, kanskje enda lenger tilbake, og kan ha opphav i europeiske flettverkstoler. Det sies at kubbestolen er typisk norsk, den finnes i liten grad i andre skandinaviske land.
Et annet møbel som fikk stadig finere utforming etter som snekkerhåndverket utviklet seg var senga. I byene oppstod himmelsenga. Hjørnestolpene ble forlenget for å bære en ramme, et himmeltak, gjerne forsynt med fine tekstiler. Som regel stod stod senga i stua, soverom var ikke vanlig enda.
I bondestua stod senga inn i et hjørne. Den hadde høye stolper, som av og til hadde utskjæringer. Det kunne stå 2-3 senger etter hverandre. Seinere fikk den dreide stolper og forside av rammeverk og fyllinger. Den øvre rammen ble utformet som en skapgesims, og senga kunne bli til ei skapseng. Andre sengetyper var vendebenken, eller slagbenken/kistebenken, en kombinasjon av seng og benk.
Materialet var som regel furu. Eik, ask og bøk ble mest benyttet i bymøbler.

 

Himmelseng fra Gudbrandsdalen

Stol med utskjæringer i flatskurd. Fra Gudbrandsdalen

Bymøbler fra Stavanger
 

Barokkstol med gyllenlær.

Framskap fra Hallingdal

Framskap av "Skjåk-Ola"

Barokken oppstod i Europa, hvor kirken og kongehusene hadde fått stor makt og rikdom. Dette ble vist fram i voldsom kunst og overdådig arkitektur i en dekorativ og organisk stil. Møblene ble rikt dekorert med flotte utskjæringer.
Barokken nådde Norge utover av 1700-tallet. Økt eksport av trelast fra Norge åpnet for handel og brakte hjem nye møbler i barokk stil. 
I 1699 fikk Oslo domkirke en ny rikt dekorert prekestol som skapte en blomstringstid for treskjæring, rosemaling og folkekunst på bygdene. Akantus-ranken (det franske løv), et bladmotiv fra antikken, var hovedmotivet. På bygdene varte denne stilen helt ut på 1800-tallet da industrialiseringen kom.
Skapet ble rikt dekorert med utskjæringer, og fikk en bred gesims med buede S-linjer.
De dyktigste treskjærne ble kjent navn, som Ola Rasmussen Teigeroen fra Skjåk i Gudbrandsdalen, kalt "Skjåk-Ola".
I Stavanger var Anders L. Smitt kjent for sine utskjæringer i Stavanger domkirke. Kirkene var en viktig arena for snekkerkunsten i barokken.
Den klassiske barokkstolen fikk flotte utskjæringer i rygg og bindingsbrett mellom forbeina. Forbeina ble S-formet, med kne og løveføtter. De flotteste stolene var trukket med gyllenlær: skinn farget og malt med mønster. Stolen ble produsert for borgerskapet, kirken og enkelte storgårder/herregårder på bygdene. Impulsene kom gjennom import fra Danmark og Tyskland. Etter hvert ble stolen produsert i Oslo, Bergen og Trondheim av snekkerlaugene.
I utlandet var materialet nøttetre, men norske møbler ble laget i eik, ask eller bøk. Også vadmel, lerret og fløyel ble brukt til trekk. Russelær var et kraftig lær innsatt med bjørkeolje.
Bordet var massivt med kraftige sprosser. Runde eller ovale bord oppstod. Klaffebordet kunne slås sammen. Salongbordet hadde et midtbein formet som en gresk vase (baluster), og tre eller fire føtter mot gulvet. Materialene var furu, som regel beiset i mørke brunfarger og bonet med bivoks. Også linolje og olivenolje ble brukt.

Bondestue fra Gudbrandsdalen. Malt framskap.

Framskap i tradisjonell stil med Akantus utskjæringer. Lakkert bjørk. Produsert av Grodås møbler på Møre.

Rokokkokommode fra 1760 i valnøtt-finèr

Nye materialer og teknikker tas i bruk: mahogni, valnøtt, rotting, og finèr med intarsia. Regence-stilen innførte knekkede linjer. Tulipanen blir et nytt formelement.
Møblene ble lettere og mer komfortable, treskjæringene redusert. Fra England kom ørelappstolen. Den var myk, i velourstoff, med god sittekomfort.
Et nytt møbel var dragkisten (kommoden) med tre til fem skuffer, for oppbevaring av klær. I rokokkoen fikk kommoden tynnere bein.

Klassisk rokokkostol

Rosemalt kiste fra Hallingdal.  malt interiør ke

Bondestue fra Ryfylke, med rosemalte vegger.

Akantusutskjæringer fra Hallingdal.

Rokokkoen oppstod i Frankrike, og kom til Norge via England. Stilen brukte mye de samme plantemotivene som barokken, men i tillegg kom skjell, C- og S-former, i asymmetriske komposisjoner. Stilen var lett og elegant.
Den klassiske rokokkostolen var uten sprosser mellom beina, med armlener, hel rygg, og god sittekomfort. Beina var feset inn i en sarg. Den er fortsatt populær.
Mange nye møbler oppstod: skatoll, chaiselongue (sofa til å ligge på), causeuse (liten toseter), skrivebord, konsollbord, kanapè (sofa), speilbord osv.
I England ble rokokkoen kalt Chippendale.
Herfra kom stoler med åpne rygger, eller en stående midtbrett formet som en urne. Ryggen hadde skuldre. Norske rokokkostoler hadde ofte sprosser med H-kryss.
Te- og sjokoladeselskap kom på moten, og skapte behov for små lette bord. Sargen ble rikt dekorert med utskjæringer, beina S-formet. Småbordet hadde en søyle med tre bein festet inn.
Materialer var bjørk, ask, bøk, eller importert mahogni. Opprinnelig ble møblene beiset og oljet, seinere kom maling og forgylling. Med polering (skjellakk) ble møblene blanke og skinnende.
I utlandet ble det brukt fine silkestoffer til trekking, eller storblomstrete mønster (damask). Her til lands ble det  brukt lerretsstoff, skinn av kalv, geit, sau, eller hestehår. Møbler for det meste produsert i byene, men fra 1749 ble lovene endret og  snekkere kunne etablere seg på bygdene.
Dekorerte veggur og golvur får plass i stuene, både i bygd og by.
Rokokkoens dekorative stil ble populær i rosemaling på bygdene, på skap og kister. Også tak og vegger ble rosemalt. Barokk og rokokko smelter sammen på bygdene, og varte helt fram til 1900.

Embedsmannstue fra Gudbrandsdalen