<<tilbake        neste>>

Norsk møbelhistorie
1900-1960

Nybarokk

Bord med løveføtter, volutter og akantusløv.

"Boston-stolen". Produsert av Spillum Dampsag og Høvleri i Namsos, 1905.
 

"Amerikansk gyngestol"
 

Jærstol

"Bondemøbler"

Klassiske stilmøbler fra Sandnes. Utskjæringene er pålimt.

I industribyen Sandnes på Nord-Jæren oppstod det stor produksjon av både rimelige og mer kostbare møbler, som ble levert over hele Vest- og Sørlandet. Materialene ble hentet fra Ryfylke, mens eksotiske treslag ble importert fra tropiske land.
Tilgang til elektrisk strøm ble stadig bedret, også utover i distriktene.

Pinnestol "Jønkjøping"	Windsorstolen

En ny stoltype, pinnestolen, kom til landet. Den var enkel og rimelig. Opprinnelsen var Windsor-stolen fra England. Den er satt sammen av dreide bein med H-sprosser som er festet i et sete av heltre furu, ingen sarg. Pinnene i ryggen var av bjørk, tappet inn i setet med et tverrgående ryggstøtte øverst, kalt "Jønkjøping".
Stor produksjon av denne stoltypen oppstod i bygda Budal i Trøndelag, Budalstolen. Produksjon var attåtnæring for bøndene, og fortsatte helt opp mot 1960-tallet. Dreiebenken ble først drevet med vannkraft. Seinere fikk stolen en bøyd ramme av rogn, kalt "bågåstol". 
En variant av pinnestolen var gyngestolen. Den hadde 4 eller 6 bein festet til en bøyd gynge, armlener, og høy rygg med spiler og et tverrbrett øverst. Rundt århundreskiftet var den svært populær, med stor produksjon i Budal og på Moi i Rogaland, og småbedrifter ellers på Vestlandet og i Trøndelag. Opprinnelse var amerikansk, den ble kalt Boston-stolen. En annen variant hadde korte meier festet i en stålfjær, kalt "amerikanske gyngestol."
I Ryfylke oppstod produksjon av en klassiker, Jærstolen. Den har fire rektangulære stolper med runde sprosser i mellom, og 3-4 tverrgående lister i ryggen. Setet er av flettet siv. Beina er svakt buet. Opprinnelsen er syd-Europeisk, og kan spores helt tilbake til antikken. Den produseres fortsatt på Hjelmeland og i Valdres.
Møbler ble fra gammelt av snekret på bestilling, eller solgt på markeder, men nå dukket møbelhandleren opp i byene.
Mange av modellene fra denne tiden produseres og selges fortsatt, gjerne under betegnelsen "stil-møbler". Stoltyper i "bondestil" med stående urne-formet ryggbrett, rund rygg, og rette renessansebein med sprosser, er produsert fram til vår tid, som spisestue-møbler. Andre varianter har et kvadratisk ryggbrett.

Soveromsmøbler
 

Stålrørstol fra 1933 produsert av Josef Kussius metallvarefabrikk.
 

"Folkestolen" 1929. Design: Herman Munthe-Kaas.

Det ble etter hvert behov for en ny stil. Nye materialer, nye idèer om kunst (kubismen), og nye sosiale idéer om billig masseproduksjon av møbler og boliger til arbeiderklassen skapte en helt ny stilretning. 
All dekor og unødvendig pynt ble sløyfet. Det som er funksjonelt er også vakkert, var tanken. Slagordet var: "Form follow function". Stilen hadde et sterkt geometrisk preg.
I Nederland oppstod gruppen De Stijl, en gruppe formgivere, arkitekter og kunstnere. Bauhausskolen i Tyskland utdannet designere, og forsøkte å forene kunsten og håndverket, med oppfordring til eksperimentering og nytenking. Her dukket de første stålrørsmøblene opp, tegnet av Marcel Breuer.
Funksjonalismen kom til Norge i 1930 etter Stockholmsutstillingen, men fikk størst gjennomslag i arkitekturen. Norsk møbelproduksjon var svært konservativ. Opp mot 90% av produksjonen hadde fortsatt preg av klassiske stilarter.
Funksjonalismens maskinproduksjon skapte sperreplaten, der trespiler ble limt sammen og dekket med kryssfiner. Det gjorde det mulig å lage store helt stabile flater, til bord, hyller og skap.

Enkel bokhylle

Art Deco oppstod i Paris og var overklassens svar på funksjonalismen. Stilen hadde røtter i den elegante Art-Nouveau-stilen, men også i abstrakt kunst, historiske stiler og impulser fra andre kulturer. Kostbare materialer ble benyttet.
Geometrisk dekor kom tilbake, men formene skulle være organiske, med avrundet hjørne.
Overstoppede møbler ble stadig mer populært. Det ble laget barskap, skrivebord, toalettbord og soveroms-møbler i denne stilen.

Art Deco møbler

"Streamline"

Krakk i bjørk designet av Alvar Aalto

Adolf Relling: "Futurum" fra 1965

Etter krigen fikk funksjonalismen bedre fotfeste i Skandinavia, men her ble det tradisjonelle trematerialer som ble brukt som hovedmateriale i møbeldesign. Bruno Mathson fra Sverige og finnen Alvar Alto hadde allerede på 30-tallet tegnet funksjonelle og lette møbler i bøyd treverk. Verdenskjent ble også dansken Arne Jacobsen, Hans Wegner og Kaare Klint.
De skandinaviske designerne brukt lyse nordiske treslag, bjørk, eik, bøk. "Scandinavian design" ble et verdenskjent begrep. Etter hvert ble importerte treslag som teak og palisander populært.
Møbelkjeden IKEA satset på å videreføre noe av den nordiske designtradisjon i form av billig masse-produksjon. Sponplater, av oppmalt treflis limt og presset til plater var et billig materiale, velegnet til masseproduksjon, og ble nærmest enerådende i produksjon av bord, skap og hyllesystemer.
Et annet nytt materiale som fikk stor betydning var skumgummi/skumplast. Det ble billig å lage stoppede møbler med god sittekomfort, uten stålfjær. Møbler i rein plast oppstod.
Respatex var et hardt plastmateriale som ble limt på sponplater, som kunne framstilles i alle farger, også som tre-etterligninger. Det ble benytte på kjøkkenbord og kjøkkeninnredninger, var lett å vedlikeholde, og nærmest evigvarende. Kjøkkenstolen hadde stålrørsbein.

Møbler fra 1950-tallet

Utover 60-tallet ble det etablert mange nye bedrifter på Møre, som etter hvert ble et senter for det meste av norsk møbelproduksjon, med betydelig eksport.
Designeren var en ny yrkesgruppe som vokste fram på denne tiden. Norske møbeldesignere ble ikke verdenskjent på samme måte som de andre skandinaviske, men noen navn trekkes fram:  Alf Sture, Fredrik A. Kayser, Adolf og Ingemar Relling, Sigurd Resell,  Bendt Winge. Tegnekontoret Rastad og Relling i Oslo var en viktig bidragsyter til norsk møbeldesign.