Nyere stilhistorie 1750-1920

Klassisismen oppstod ved utgravningene av Pompei i 1748. Antikkens stil ble gjenoppdaget og brukt som praktstil for franske konger, men ble etter hvert også populær i borgerlige og folkelige miljøer med sin saklige og enkle stil.
Klassisismen hadde idealer som ro, måtehold og natur. Ornamentikken ble hentet fra antikken: søyler, akantusløv, urner, girlandere. Mye vakker interiørkunst og arkitektur ble skapt.
Perioden fikk ulik utforming i forskjellige land. Den franske kongen Louis XVI (uttales lui sæs) ga navn til den franske klassisismen. Den beholdt hovedtrekkene i rokokkoen, med sirkler og ovaler. Men møblene fikk rette bein.
Arkitekturen fikk rette vinkler og søyler. Stiftsgården i Trondheim er bygget i denne stilen.
Møblene fikk rette bein som antikke søyler. De ble dekorert med enkle border. Kaffe og tekanner lignet greske urner med glatte, udekorerte flater. I England skapte dyktige møbelsnekkere som Thomas Chippendale, George Heppelwite og Thomas Sheraton møbler av ypperste klasse. De produseres den dag i dag. I Sverige ble stilen kalt Gustaviansk etter kong Gustav III.
Klærne lignet rokokkoen. Mennene gikk i knebukser og lange frakker, damene i side og vide kjoler med smalt liv, som en klokke. En pute ble lagt på baken. Striper var moderne.
 

Også empiren oppstod i Frankrike, under keiser Napolen. Empiren er oppkalt etter keiser Napolen´s imperium. Han var svært begeistret for antikken.
Den klassiske stilen ble forenklet og fikk et mer geometrisk preg. Flater og rette linjer preget stilen, dekoren ble redusert. Former og ornamenter ble lånt fra Pompei og Egypt. Søyler og tempelgavler var viktige element i arkitekturen.
Napoleon bygde vakre slott, tydelig inspirert av antikken. Hans mest kjente byggverk er Triumfbuen i Paris, plassert slik at den fikk stor betydning for byplanleggingen.
I Norge kjenner vi slottet i Oslo, oppført 1824-1848, med klassiske søyler og gavler i en streng og symmetrisk stil.
Også på landsbygda fikk empiren betydning. Embedsmennene bygde hus med søyler og tempelgavler, valmet tak. Møbler og interiør var enkle og velproporsjonerte i mørke tresorter (mahogny). I Norge ble bjørk mye brukt. Fra Danmark kom skapsofaen. Den var dekorert med intarsia (finér-innlegg), ingen utskjæringer.
Klærne fikk et nytt utseende inspirert av antikken. Damenes kjoler hadde høyt liv og hang løst fritt rett ned, som en søyle. Herrenes jakker var korte, åpne foran, med høy snipp. Lange bukser ble etter hvert mer vanlig.
 

Stilen oppstod først i trykt grafikk og bokutforming. Planter som liljer og nøkkeroser ble forenklet/stilisert til ornamenter. Stilen ble så tilpasset arkitektur, møbler og interiør, og fikk sitt gjennombrudd på verdensutstillingen i Paris i år 1900.
Stilen var en svært dekorativ stil. Linjene var organiske, myke og elegante med dekorative motiv fra dyre og planteliv. Møblene var uten skarpe hjørner.
Kjente formgivere var belgieren Henry van de Velde, Victor Horta, Hector Guimard, Peter Behrens og Antonio Gaudi fra Spania. I Skottland utviklet Charles Rennie Mackintosh en mer geometrisk variant av stilen.
Gerhard Munthe var en kjent kunstner i Norge. Tekstilkunstneren Frida Hansen  ble verdenskjent for sine tepper i denne stilen.
Mange bygg er oppført i stilen, f.eks. store deler av byen Ålesund som brant i 1904. Den Nationale scene i Bergen regnes som et hovedverk.
Stilen fikk stor betydning for formgivingsfaget. Arkitekter, kunstnere og håndverkere arbeidet sammen om produktene. Men stilen forsvant fort, fordi den ikke greidde tilpasse seg industriens krav til masseproduksjon.
Også kjolene skulle ha linjer. Brystet ble skutt fram, baken ut, som en S. Livet ble enda smalere, som et timeglass eller en veps.
Den nye stilen  hadde forskjellige betegnelser. I Belgia og Frankrike: Art Nouveau, I Tyskland: Jugend og England Decorative Style.