|
Fidjadalen
Nyrestaurerte hus på Mån
Blåfjellenden
Kvitlen
"Nødling" på stien til Øydevatn
"Brudle" ved Øvstabø
|
Bosetning
Ved Store Myrvatn og Store Flørlivatn er det gjort funn etter
teltboplasser fra tidlig steinalder (9500 år siden). Det var trolig jegere
fra lavlandet som dro til fjells for å jakte på villrein.
Faste bosetninger med jordbruk tok til i yngre steinalder og bronsealder
(5-2000 år siden), i fjordene og de lavereliggende dalene. Etter som
folketallet økte, spredde bosetningen seg oppover i dalene.
På Rettedal i Frafjord er det gjort funn fra vikingtida. En mann utstyrt med tveegget
sverd, spyd, øks og skjold var gravlagt her sammen med en kvinne utstyrt
med kokekar, redskap og smykker.
Fjellgardene Mån, Fed, Blåfjellenden,
Valevatn, Øyestøl, Kvitlen og Brattabø ble ryddet allerede i middelalderen. Men
svartedauen la gardene øde inntil folketallet igjen økte, og gardene ble
tatt i bruk på nytt. Disse gardene var i den tida gode garder.
På slutten
av 1800-tallet ble de fleste fraflyttet. Nye tider kom, og de veiløse gardene
hadde ingen framtid.
Blåfjellenden ble fraflyttet i 1860-årene. På Kvitlen bodde det folk helt
fram til 1935.Stølsdrift
Fjellgarden var for liten til å skaffe nok fór til dyra; kyr, sau og geit.
Det saftige graset i fjellet måtte utnyttes, og flere støler ble bygd til
hver gard. Når sommeren kom, dro hele buskapen til stølen. Kjente støler
er Østabøstølen, Blåstølen, Brådlandstølen, Jensastølen. Østabøstølen var i drift helt
fram til 1926.
Graset i fjellet ble slått og tørket til høy, enten på høystakk eller i
høyløer. Høyet ble hentet ned på slede om vinteren. Disse slåttene hadde
som regel ordet kvev etter seg, f.eks Djupavasskveven, Kringlekveven. Ser
du etter, kan du finne tufter etter ei høyløe.
Ferdsel
Stien opp til stølen ble utbedret slik at dyra kom seg fram. Ellers gikk
det gode stier på kryss og tvers mellom dalene og over fjellet. Folk gikk
til fots når de skulle et sted. Stiene ble merket med små varder, "nødlinger",
for å lettere finne fram. Ellers var navn viktig. Navnet Tveitebrekka
forteller at stien fører til garden Tveiten sin ligger i andre enden av
stien.
Gjennom Hunnedalen gikk den gamle Bispeveien. Den er ennå godt synlig på
nordsiden av Hunnevatnet, og fremdeles fin å gå. Fra gammelt av tilhørte
Sirdal, Setesdal og øvre Telemark Stavanger Amt. Biskop og fut måtte gå
gjennom Hunnedalen når de skulle besøke disse områdene, noe navnene
Futasete og Bispehedleren vitner om. Veien forsatte over Suleskard, slik
som i dag.
I 1920 fant en sauegjeter et merkelig bronsekar i steinrøysa mellom
Hunnevatn og Valevatn. Det viste seg at det var fra romertiden, lagd i
Italia. Hvordan det er havnet her må vi bare fantasere oss til, men det
forteller oss at her har vært ferdsel i århundrer.
Bønder og handelsfolk brukte disse enkle ferdselsveiene når de skulle til
og fra byen.
Litt lenger
sør går en annen god ferdeselsvei opp Kvisladalen, forbi Øystøl mot Skreå.
Øyestøl var overnattingssted med skjenkebevilgning! Byvegen kalles veien
fra Skreå til Maudal.
Ellers gikk Sirdølene til Lysebotn. Ved Halvfardalen var de halvveis.
Vondevegen gikk fra Valevatn over Storeknut til Sinnes. Den var vond å gå
for sauedrifta.
Fra 1600-tallet kjøpte folk opp krøter og dreiv dem over heia
for salg i byene langs kysten. Mens dyra var i fjellet ble de feite og fine av det gode
beitet.
Denne krøterdrifta tok slutt på 1800-tallet, men det gode beitet blei utnyttet for sauen. Sau fra lavlandet ble
samlet og driftet opp mot høyfjellet. Den nordlige driftevegen gikk over Madlandsheia, oppover Østabødalen og Hunnedalen mot Sirdalsheiane. Den
midtre driftevegen gikk fra fra Kyllingstad mot Maudal, og over til
Bergevadet. Her møtte den søndre drifteveg som kom fra Bjerkreim over
Rambjørgheia, Stavtjørn og opp Kvisladalen. Ferden gikk så videre til Skreå.
Driftevegene ligger der fremdeles. De er gode å gå, de følger alltid det
beste veivalget i terrenget. Prøv å gå dem, men ta med kart og
kompass for sikkerhets skyld.
Overnatting
Folk som vandret i fjellet før i tida måtte rekne med primitive forhold.
Du var alltid velkommen på fjellgardene, f.eks. Valevatn og Østabø. Støler
og høyløer var heller ikke så verst. Men ellers måtte du overnatte ute under store steiner eller inntil en fjellvegg. Slike overnattingssteder kalles
en heller eller "hidler". Murvegger ble av og til
lagt opp til vern mot vær og vind. Under deg la du kvist og mose. Over deg
la du en frakk eller sekk. Folk sov i samme klærne de brukte om dagen.
Austmannshelleren
|