Sauedrift og gjeterliv

Sauen er i dag et trivelig innslag i de øde heiene.

Kart over drifteveiene

Sau nedover Hunnedalen
Foto: Birger Dahle

Torger Haga nær Blåstøl i 1954. Utstyret er tradisjonelt: Vadmel, beksømstøvler, ullsokker trekt utenpå buksene, hatt og stav, og ei line rundt livet. Buhunden var en trofast og nyttig følgesvenn.
Foto fra Jærmuseet.

Blåstøl 1938. Foto: Birger Dahle

Fra midt på 1700-tallet ble vanlig med krøterdrift i Rogaland. Kyr, sau og geiter ble kjøpt av krøterhandlere tidlig på våren. De ble så driftet opp i heia, feitet opp gjennom sommeren på de frodige fjellbeitene, og drevet ned til de større byene ved sørlandskysten for slakt på høsten.
Denne trafikken tok slutt midt på 1800-tallet, og sau fra Jæren og Dalane overtok det gode beitet i heia.

Driftingen
Flokker med sau ble samlet på faste samlepasser, og driftet etter de gamle drifteveiene for å tilbringe sommeren til fjells. Om høsten ble sauene samlet og driftet ned igjen. Den Nordre driftevei startet fra Bjellandsmoen ved Ålgård, gikk over Madlandsheia og opp Hunnedalen. Den Søndre driftevei startet fra Vigesdalsmoen ved Bue og gikk via Stavtjørn, Støle og Skreådalen. Rundt århundreskiftet ble det også fraktet sau på båt inn Lysefjorden.

Heiesjefen hadde ansvaret for å samle sauene, drifte dem opp, føre tilsyn hele sommeren. Han hadde også ansvar for å samle sauene om høsten og drive dem ned til sine eiere. Han fikk betaling for hver sau. Han betalte avgifter og leie for heia. Også ettersanking hadde han ansvar for.

Omfanget på denne drifteformen var i begynnelsen ikke så stor, men fikk ganske snart stor betydning for bøndene på Jæren. I 1850 gikk det 20 000 sau gjennom Hunnedalen.
Å drifte sauen til fjells tok ei uke, opp til 12 dager for driftene som skulle langt øst. Ei drift kunne være på mellom 500 til 1000 sau og lam, driftet av 2-3 menn pluss hunder. De sov ute, under en heller eller inntil en bergvegg. Noen steder var det hytter, eller fjellgårder som Valevatn. Ruta var delt inn i faste liggeplasser. Under legegjetingtida hadde de med en hest med kløv for transport av proviant, og noen kyr. Melka var en viktig del av kosten.

Utstyret bestod av en stav, kniv, heimasydd ryggsekk i lerret/jute, eller ei skreppe av skinn. Ytterklærne var av grov ull, vadmel. Innerst ble det brukt ullunderbukser. Noen brukte hatt til vern mot vær og vind, mens et skinn eller en oljefrakk beskyttet mot regnet. På beina hadde de grove ullsokker trukket utenpå buksene, og beksømstøvler. Skomaker Vagle i Sandnes sydde sko med ekstra forsterking i sålen. Før den tid brukte de tresko. 5 par ble slitt ut på en sesong.
Ikke sjelden ble de overrasket av dårlig vær. Tidlig på våren kunne det bli kaldt med snøbyger. "Eg har prøvd å frysa ihjel", sa ein sauegjeter etter ei kald og våt natt i Hunnedalen.

I 1897 var det mye styggvær og kald vind i Hunnedalen. Ei drift på 2500 dyr og 11 drivere ble liggende værfast på Øvstabøstølen, i 8 dager uten å komme videre. Maten ble ødelagt, de måtte ned til Øvstabø for å få tak i mat. 70 sauelik lå igjen i dalen da uværet over og de kom seg videre.
De turte ikke ta inn over Mangedne, og tok i stedet over Blåstøldalen, opp til Halvfardalen, svært slitne.

Ved Mangedne må sauen over elva. I vårflom og kaldt vær var dette en beryktet plass sjøl om stokker ble lagt ut for å komme over. I 1904 kom ikke sauene over vadet på grunn av mye vann. Om natta brøt uværet løs, sauene greidde ikke holde varmen.  Mellom 100 og 200 dyr frøse ihjel.

Bergevadet på Søndre drifteveg sør for Hunnedalen var en annen vanskelig plass. Sauen måtte svømme over elva, men mange ble tatt av strømmen og forsvant i fossen.

Driftene som skulle langt østover måtte over elva Kvinen, også en farlig plass helt til det kom bru.

I flere år var det ufred med grunneigerne i Byrkjedal og på Øvstabø. De forlangte erstatning for skade på utmark og innmark, og gikk til rettsak mot sauedriftene. På grunn av ufreden ble Den Nordre driftevei ble mindre brukt fra 1852-1890.

I 1935 var bilveien ferdig til Valevatn, til Sinnes 1942.  Bilen overtok nå som transportmiddel for frakting av sauen til heis.

Fra gammelt av brukte sauegjeterne Norsk buhund. Den var flink til å samle flokken, og drev flokken fra eigeren. De seinere år er det blitt mer vanlig med Border Collie. Den er roligere, og samler flokken mot eigeren.

Legegjeting
På 1800-tallet var det ennå rovdyr i fjellet. Dyra måtte samles om kvelden i ei lege (liggeplass). I nærheten var det gode grasvoller for beite. Etter 2-7 dager flyttet gjeteren flokken til ei ny lege. Også kyr var med på legegjeting. Du finner legene på kartet: Tuftelege, Jomfrulega, Sandvasslega, Fosselega.
En gjeter så en gang huldra, så derfor ble det hetende Jomfrulegre.
Et eksempel på legegjeting forteller Fanuel Ravndal om i boka Driftesmalen. Først lå de ei uke på Brådlandstølen, så flyttet de opp til Fidjadalen under Fidjanutane, så opp på Kvednaheia, så tilbake tilKvevane ved Brådlandsdalen, opp på Brådlandsheia ved Skrubbaherberget, og videre til Geitaknuten, og så tilbake til Brådlandsdalen. Som regel gikk de en slik runde 2 til 3 ganger i løpet av sommeren.
Gjeterne brukte hellere i nærheten for overnatting. Hytter var sjeldne. De hadde med seg grautmjøl, flatbrød, kavring, spekemat og flesk. Som regel hadde de kyr med slik at de fikk frisk melk hver dag. Overskudd av melk ble fylt på flasker og gravd ned i myra til neste sommer, såkalt myrmelk.

Fra Myrehelleren. Foto fra Jærmuseet.