Ulykken i Hunnefjell
I 1868 falt to gjetere fra Høyland ned fra Hunnefjell. Først falt Andreas Andresasson Vasvig utfor og døde av skadene. Jakob Kydles/Eigeland hørte hunden til Anders, og gikk for å se hva som hadde skjedd. Men så falt også han utfor, på samme sted. Han ble liggende skadet og skamslått, men i live.
Andre gjetere i området så det som skjedde, og sprang til Valevatn for å hente hjelp. En sirdøl påtok seg oppgaven å varsle familiene, og gikk 5 mil til ned til Dirdal. Her lånte han en båt, rodde til Høle, og fikk varslet. En legestudent gikk til Valevatn for å hjelpe Jakob.
Faren til Jakob gikk opp til Valevatn, men syntes sønnen så dårlig ut. Andreas ble gravlagt i Øvre Sirdal kirke.
Etter en tid ble Jakob fraktet til Tonstad og Flekkefjord hvor han reiste med dampbåt til Stavanger. Men han kom seg og fikk helsa tilbake, og fortsatte som gjeter i mange år.

Fra "Den store hellerboka" av Torfinn Norman Hageland.

Flukten til Sirdal
I Sandnes hadde Ola Haugseng, Harald Ollestad, John Aksel Granberg og Kåre Rostøl deltatt i motstandsarbeidet, men i desember 1944 kom tyskerne på sporet av dem og de måtte flykte.
De tok beina fatt, fikk med seg ski og ryggsekker, og la i vei mot Sirdal. De fulgte den gamle ferdselsveien over Madlandsheia, inn til Grøtteland, over til Austdal, Brattabø, Øyestøl til Skreå.
De overnattet på hytter og støler underveis. Nyttårsaften ble tilbrakt på Øyestøl.
I Sirdal hadde de reknet med å få hjelp til å komme seg videre til Sverige, men her folk var redde. Tyskerne var på jakt etter sabotører som hadde sprengt en tysk arbeidstreningsleir i Bjerkreim. Kasper Idland fra Figgjo var med på dette.
De måtte finne seg et gjemmested. Fra Sinnes gikk de opp Beinesdalen, over Gravatn inn til Tveitenordstøl. Stølen hadde ovn og ved, men kaldt var det jo på denne årstiden. De ble værende her nesten hele januar. Mat hentet de i Sirdal.
Så måtte de videre, og gikk på ski over til Øyestøl og ned til Guddal. Herfra fortsatte de til Lilandsdal og opp mot Kvinen.
I heiene her inne traff de på Kasper Idland, som organiserte en motstands-gruppe. Dermed ble de værende her ut vinteren til krigen var over.

Kilde: Gaffelbiter biter ikke v/Jack Rostøl

Marit Valevatn
vandret vidt omkring i heiene. Ved folketellingen i 1900 er hun registrert som "omreisende med småhandel uten fast bopel".

I Gards og ættesoge fra Gjesdal ved Jørg Erik Waula kan vi lese:

"Hun var født på Valevatn i 1827 og døde i Byrkjedal 1907. Om vinteren bodde hun hos søstera si, Seri, og mannen, Ingebret Gunnarson på Østabø. Men heile sommeren vandret hun og småhandlet.
"Sjå, der kjem ho Marit", sa folk på gardene, då dei såg henne nede på vegen. Dei kjende henne på lang avstand. Ho kom vaggande bortetter vegen som ein levande klesbylt. Ho kledde seg både særmerkt og godt. Som dei fleste i Sirdal på denne tida, likte ho fargerike og glorete plagg. Ytste stakken hadde ho hefta opp, og under hadde ho fleire andre stakkar, så ho skulle såvist ikkje frysa. Då ho kom stigande til gards, hadde ho ein vadsekk i den eine handa og eit spann i den andre. Spannet lukta det "apotek" av - der hadde ho medisinane sien til eige bruk. I vadsekken var kramet. Det tok ho ikkje fram før ho hadde sete inne i stova ei stund, drøsa litt og kanskje fått seg litt mat. Ho var nøye på formene og retta seg etter gamal skikk.
Når ho kom til ein gard, kom vadsekken fram. Ho tok fram såpestykke, sikkerhetsnåler, kammar, lukteflasker og anna som ho måtte ha og selja. Kvinner og barn - ja mannfolk med - stod forvitne ikring og såg med store auge på stasen. Noko handel blei det jo alltid, eit eller anna kunne jo komme godt med. Marit likte godt når ho fekk ein ulldott i bytte for varene sine."

Marit var religiøs og overtroisk. En merkelig historie fortelles om henne:
"På vei gjennom Hunnedalen satte hun seg ned for å kvile i Tveitebrekka. Da fikk hun et syn: "Ho såg så mange hus, nett som i ein by. Dei var så rare husa, og oppå taket var det ikkje som det skulle vera. Ho var ikkje van med eternitt- og tjørepapptak nei. Så såg ho ei slett, brei stripe gjennom dalen, og der var nokon forunderlege vogner som ikkje var dregne av hestar. Dei sa det med henne, nede i dalen at ho måtte ha sove. Nei, eg va` heilt vaken, sa Marit"

Driving ved Byrkjedal. En av Hagas siste turer. Foto: Jærmuseet.

Torger Martinsen Haga (1872-1957)
Torger Haga var en kjent sauegjeter fra Skjørestad i Høyland i Sandnes. Han startet som sauegjeter 12 år gammel. Han var med faren sin, Martin Andreassen Haga, på legegjeting i Holmevassheia.

Sauer som skulle til disse heiene ble lastet om bord i dampbåten ”Oscar I” i Sandnes om kvelden. En lekter ble hengt på, det ga plass til opp mot 1200 sauer. Neste morgen ankom de Lysebotn, og tok fatt på den strevsomme turen nordover, over Lysekammen mot Holmevassheia. Drifter som skulle til Grytdalen tok opp via Øygardstølen, en mye lettere vei.

Torger gjette i Grytdalsheia (1897-1907), Lyseheia, Fidjelandsheia, og til sist Blåstøldalen/Blåfjellenden. Han driftet saueflokker på opp mot 2000 dyr fra Høyland opp til disse høgheiene. Dette tok som regel en uke. Han hadde alltid med hund.

I stedet for å drifte gjennom Hunnedalen, valgte Haga en gang å gå over heia: Brådlandsheia, Stutaheia, Mangedne, Halfardalen, Grydalen og til slutt Holmevassheia, en lang vei med mye slit.

Fra ca 1910 gikk legegjetingen over til styregjeting. Sauene gikk fritt, men måtte hele tiden passes på og holdes innfor bestemte områder, gå kanten. Haga gjette i Fed driftehei (Blåfjellenden).

I 1950 driftet Haga over Madlandsheia, men mistet mange sau i elva, og tok det hardt.

Han var 72 år i strekk i heia som sauegjeter. Han var kjent for godt et humør og mange påfunn, med sitt store svarte karakterisk fullskjegg. Han hadde godt lag med sauen, og fikk diplom av Rogaland sau og geite-avlslag. Mange ganger hadde han tatt av seg jakken og sveipt rundt svakelige lam og sauer for å berge dem.